En av de nasjonale satsinger av lakse oppdrett er å redusere fôrproduksjonens miljø- og klimaavtrykk. Lokale produksjon av marine ressurser som blåskjell og tare rundt oppdrettsanlegg er potensielle kandidater for å bli brukt som ingredienser i laksefôr samt at de kan opptar næringssalter fra fiskeoppdrett. Ved bruk va nye fôringredienser er det viktig å vurdere risikoen forbundet med overføring av uønskede stoffer fra fôr til fisk. Både blåskjell og tare er kjent å har naturlige høye nivåer av arsen som finner i organiske former som bare finnes i det marine miljøet. Det overordnede målet i dette arbeidet var:  (i)    å beskrive konsentrasjoner av totalt arsen og dets forskjellige kjemiske spesier som finnes i nye laksefôr som inneholder blåskjell og tare. (ii)    å evaluere om overføringen av fôr til fisk avhenger av arsen spesier.  Atlantisk laks ble fôret med eksperimentelt fôr i 70 dager. Det ble produsert fôr som inneholder a) fermentert tare (opptil 4 %), b) blåskjellensilasje (opptil 11%), eller c)  blåskjellmel (opptill 12%). Konsentrasjoner av total arsen- og arsen former i fôr, feces, lever og filet av Atlantisk laks ble bestemt ved induktivt koblet plasmamassespektrometri (ICP-MS) og høyytelse væskekromatografi koblet til ICP-MS (HPLC-ICP-MS). Fordøyelighet (%) av de forskjellige arsen forbindelse  ble bestemt ved av en inert markør i diett og feces, og arsen retensjonen av ble bestemt for lever ogfilet. Bruk av tare eller blåskjellbaserte fôringredienser økte nivåene av totalt arsen fra 3,41±0,02 mg/kg (referanse fôr) til 3,9±0,4 mg/kg (eksperimentelt fôr). Arsen-spesiering i fôret var avhengig  av type fôringrediens. Tare basert fôr hadde mest arsenosukker, og arsenobetain var mest dominerende i tare basert fôr og referanse fôr. Fordøyelighetav totalt arsen var høyt og varierte fra 67 % til 83 % avhenging av fôringrediens brukt. Retensjon av total arsen i filet varierte fra 2 % til 22 % og i leveren fra 0,3 % til 0,6 %. Uorganisk arsen former er mer giftig i forhold til de organiske former (arsen sukker og arsenobetain) som er mest dominerende i tare og blåskjell. Opptak av uorganisk arsen over tarmen var relativt høyt med en fordøyeligehet som varierte fra 54 % til 69 %. Fordøyeligheten av totalt arsen var høyere i fiskefôr som inneholder blåskjellensilasje sammenlignet med fiskefôr som inneholder fermentert tare (P=0,0344). Fisk som ble fôret med fermentert tarebasert fôr høyere beholdt konsentrasjoner av total arsen sammenlignet med fiskefôr som inneholder blåskjellensilasje.I motsetning til de mindre giftige organiske arsenformer, ble  uorganisk arsen ble ikke holdt tilbake i filet eller lever da det ikke ble funnet noen påvisbare nivåer. Til tross for relativt høyt opptak over tarmen (høyt fordøyelighet)  av totalt arsen og uorganisk arsen,var retensjonen i både fillet og lever lavt for total arsen og ikke påvisbart for uorganisk arsen. Retensjonen avtok med økte inklusjonsnivåer av både tare eller blåskjellbaserte fôringredienser. Alle prøver vart under EUs maksimumsnivå for arsen i fôr og fôrmidler (directive 2002/32EC and amendments). I EU, er det ikke etablert maksimumsnivå for arsen i fiskefilet.