Introduksjon Norge er en ledende produsent av laks globalt, men vekst i produksjonen i konvensjonelt sjøbasert oppdrett begrenses av utfordringer som lakselus, rømming og tilgang til areal. Industrien ønsker å løse disse utfordringene, og utviklingstillatelser har blitt innført av myndighetene for å stimulere til teknologisk innovasjon. Den norske havbruksnæringen er i utvikling, og preges i 2022 av stor aktivitet knyttet til utvikling, etablering og drift av nye produksjonssystemer for lakseoppdrett, inkludert landbaserte anlegg, flytende lukket og semi-lukkete anlegg i sjø og anlegg designet for lokaliteter som er mer eksponert for bølger, vind og strøm.  Regulering og lokalisering av nye produksjonssystem krever kunnskap om utfordringer, muligheter og synergier mellom disse systemene. Å beskrive erfaringer og oppfatninger hos industriaktører som utvikler og drifter ulike produksjonssystem står sentralt i denne studien. Et komparativt perspektiv belyser forskjeller og likheter mellom de ulike systemene.  Metode Basert på intervjuer og arbeidsmøter med oppdrettere, organisasjoner og leverandører beskrives utfordringer og muligheter innenfor hvert av produksjonssystemene, samt utfordringer knyttet til regulering.  Resultat Muligheten for økt produksjon er en motivasjon for alle aktørene. Overordnet ser vi at muligheter som trekkes frem handler om sirkulær økonomi, fiskehelse- og velferd, produksjon, biosikkerhet, ringvirkninger, marked og miljø. Utfordringer dreier seg om vannmiljø, teknologi, infrastruktur og energiforbruk, sirkulær økonomi, fiskehelse- og velferd, miljøbetingelser, organisatoriske faktorer, økonomi og miljø.  For landbaserte systemer fremheves det at de er designet for å økte biosikkerhet (mindre patogener og smitte), unngå lakselus og rømming. Utfordringer knyttes blant annet til vannmiljø, teknologi og energiforbruk.  Semi-lukkete og lukkete systemer i sjø krever også mer energi en konvensjonelle anlegg for å pumpe vann inn i systemene. En viktig mulighet er at systemene gir mulighet for å bruke områder (slik som skjermede lokaliteter i fjorder) som ikke er egnet for åpne merder. Muligheten for å redusere lakselus og rømming er også drivere for denne teknologien.  For anlegg i mer eksponerte områder, fremheves bruk av nye areal som en viktig mulighet, i tillegg til god vannkvalitet, stabile temperaturer og vannutskiftning. Industriaktører sier at mer kunnskap trengs innen temaet fiskehelse – og velferd.  Dagens regulering har hatt som mål å redusere ulike risiko relatert til konvensjonelle oppdrettsanlegg på kystnære lokaliteter, og vil naturlig måtte endres i takt med utvikling av nye produksjonssystem og bruk av nye arealer som gir andre forutsetninger for både teknologi og drift. Aktører kan oppleve at prosesser knyttet til regulering er tidkrevende og uforutsigbare. Når det gjelder havbruk til havs, pågår det nå et arbeid for å etablere rammer for tillatelser og regelverk.  Konklusjon Denne studien viser at både muligheter og utfordringer finnes i alle produksjonssystemene for laks i Norge. Hvordan næringen vil se ut i fremtiden er koblet til innovasjon og regulering.