Det er mange brukere av kystsonen og kommunene har ansvar for planlegging av sine sjøarealer etter Plan- og bygningsloven. Riktig areal til riktig formål blir kommunenes virkemiddel for å nå sine mål om sosial, økonomisk og økologisk bærekraft. Dette krever kunnskapsbasert forvaltning for å optimalisere bruken av sjøarealene og dempe konfliktnivået slik at staten i mindre grad må inn som mekler i arealbruk. I en kartlegging av plankapasitet og -kompetanse i norske kommuner rapporterte over halvparten av respondentene å ha utfordringer. Utfordringene økte med avtagende kommunestørrelse, noe som ble forklart med mangel på ansatte med kompetanse og kapasitet. Generelt er kunnskap om miljøforhold i sjø mangelfull. Kommuner med havbruk i sine sjøareal er ofte små. Krav om å rullere kystsoneplaner for å tilpasse dem til teknologisk utvikling og stadig endrede rammebetingelser for havbruksnæringa blir dermed krevende. Identifisering av relevante miljødata i et nytt kart vil kunne bedre beslutnings-grunnlaget og gi optimal bruk av kystsonen. Kommunene Hareid, Ulstein, Herøy, Sande og Vanylven på Sunnmøre har et interkommunalt samarbeid om kystsoneplanlegging. Disse kommunene har bidratt økonomisk til kartlegging av sjøarealene med marine grunnkart. Gjennom dette prosjektsamarbeidet har kommunene ønsket å videreutvikle marine grunnkart til et brukervennlig forvaltningsverktøy for å definere kystareal som er egnet til havbruk. I NFR-prosjektet KystBruk har alle kommunene bidratt med data, planleggingskompetanse og ideer til bedre og enklere avsetting av areal til havbruk. Norges geologiske undersøkelse (NGU), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitetet, Ålesund (NTNU) og Runde Miljøsenter (RMS) har gjennomført fysiske undersøkelser og verifisering av geologi, sedimenter og havstrøm, gjort lab- og analysearbeid og identifisert tilgjengelige relevante miljødata for havbruksplanlegging. Kystareal til oppdrett er gjerne forbundet med gode, strømsterke lokaliteter til konvensjonell lakseproduksjon i åpne notposer. Ved å utelate andre lokaliteter og resipienter, begrenses muligheter for alternative produksjonsformer og arter. Dette setter begrensninger på arealbruk og muligheter for utvikling av dagens og fremtidens havbruksrelaterte kystnæringer. Ett av hovedmålene i prosjektet KystBruk har vært å lage et nytt temakart som viser «egnethet» for ulike typer akvakultur basert på havbunnens antatte toleranse for tilførsel av organisk materiale. Det grunnleggende premisset er at strømstyrken i ethvert område påvirker sedimentasjonen på havbunnen. I områder der strømmen er svak vil finkornede sedimenter samles opp. Detaljerte kart over fordelingen av ulike sedimenter på havbunnen vil gi en indikasjon på hvilke bunnstrømforhold som dominerer og dermed hva bunnen kan tolerer av tilførsel av organisk materiale fra ulike havbruksanlegg lengre opp i vannkolonnen. I temakartet for egnethet har vi kombinert kartlagene Bunnsedimenter (kornstørrelse) og Sedimentasjonsmiljø og laget 4 fargekoder for å definere hvilke arealer som er egnet til ulike former for havbruk basert på utslipp. Marine grunnkart vil forenkle planlegging av kystsonen til ethvert formål. Temakartet vil gjøre planlegging av areal til havbruk mer presis, ikke bare for kommunene, men også for næringsaktørene. Ved å bruke marine grunnkart kan oppdrettere identifisere områder på lokalitetene de disponerer eller ønsker å disponere i framtiden som ikke er helt optimale. På den måten kan de gjøre små korrigeringer av anleggsplassering for å unngå punktforurensning på bunnen.
