Den norske havbruksnæringen har stor betydning lokalt, nasjonalt og globalt. Både næringen og norske myndigheter ønsker vekst i lakseproduksjonen, men politiske vedtak stadfester at all fremtidig vekst må være miljømessig bærekraftig. Som ett av flere verktøy for å realisere dette overordnede politiske målet ble en midlertidig ordning med utviklingstillatelser innført i 2015. Disse tillatelsene hadde som mål å stimulere aktører til å utvikle teknologiske innovasjoner, som videre skulle bidra til å løse sentrale miljøutfordringer. Utviklingstillatelsene er en form for politisk instrument: et middel for å nå eget mål samt indirekte bidra til å nå overordnede politiske mål. Som politisk virkemiddel innebærer ordningen at det er utformet insentiver som skal få aktører til å oppfylle målene med ordningen. Disse insentivene er i hovedsak knyttet til muligheten for å få tillatelser (biomasse) som gir mulighet til å produsere laks og skape profitt som kan dekke opp investeringene i teknologiutviklingen. Vi har studert utviklingstillatelsene gjennom flere forskningsprosjekter, blant annet ved dokumentanalyser og intervjuer med aktører som har søkt utviklingstillatelser og representanter fra offentlig forvaltning. I denne artikkelen (og pågående analyser) ser vi nærmere på hvordan ordningen er utformet og iverksatt, og hvordan aktørene navigerer seg gjennom ordningen ut fra de kravene som ble stilt, forvaltningsprosessen med evaluering av søknader, og i arbeidet med å realisere teknologiene. Resultatene viser at ordningens utforming har stor betydning for realiseringen av prosjektene, men dette kan samtidig også stå i et motsetningsforhold til målet om å utvikle teknologi for en miljømessig bærekraftig vekst. Ordningens utforming påvirker hvordan aktørene navigerer seg gjennom de satte kravene og restriksjonene, men disse kravene har videre også en påvirkning på hvilke risikoer aktørene legger vekt på og som oppstår på grunn av teknologien, hvordan aktørene arbeider for å få løst disse og hvilke nye utfordringer dette skaper for å lage en teknologi som til syvende og sist er ment at skal tas i bruk også utenfor ordningens rammer og uttestingsperiode. Analysen viser blant annet at både ordningen og aktørene legger stor vekt på risikoavlastning som viktig insentiv, der særlig konverteringsmuligheten ses på som avgjørende for måloppnåelsen for ordningen (teknologiutvikling). Samtidig er flere aktører opptatt av at prosessen med å behandle søknadene har ført til at risikoavlastningen har vært skjevfordelt mellom aktører og teknologier, og at selve konverteringsmuligheten også gir aktørene insentiver til å bryte ut av ordningen. Dette skaper en risiko for at ordningen ikke bidrar til måloppnåelse av de overordnede politiske målene knyttet til bærekraftig vekst, særlig om insentivet til å bryte ut av ordningen blir større enn insentivet til å få teknologien levedyktig, samt fortsette å bruke denne teknologien. Videre er det interessant hvilke andre risikoer aktører fremhever som viktige i teknologiutviklingen. Dette handler særlig om å få biologien og teknologien til å passe sammen, men innenfor rammer som delvis oppfattes som utfordrende for å oppnå målet med å utvikle teknologi for fremtidens lakseoppdrett. Aktørers risikovurderinger og tanker om insentivene for teknologiutvikling er viktige innspill for videre utvikling av næringens rammeverk og politiske instrumenter for å nå viktige mål.
