Introduksjon Sjømat er en av Norges største eksportnæringer og siden 2019 har eksportverdien økt til over 100 millioner kroner. Dette innebærer en avhengighet mellom produserende og konsumerende land og regioner. De siste tiårene har norsk sjømatnæring opplevd flere markedssjokk, som sannsynligvis påvirker hvordan næringen responderer på nye kriser. I mars 2020 erklærte Verdens helseorganisasjon (WHO) at coronaviruset var en pandemi (Cucinotta & Vanelli, 2020). Like etterpå iverksatte sittende regjering – i likhet med resten av verden – en nasjonal nedstenging av samfunnet. Som en del av prosjektet "Seavid19 – sikre en økonomisk bærekraftig sjømatindustri under krisetider" finansiert av Norges forskningsråd (tilsagn 326647), studerer vi effektene og konsekvensene av Covid-19 på sjømatnæringen. Material og metode Datamaterialet i denne studien består av dybdeintervjuer med 18 informanter fra sjømatnæringen. Dette inkluderer aktører lokalisert i ulike deler av landet, og i de ulike verdikjedene innen havbruk (laks) og fiskeri (hvitfisk, pelagisk og skalldyr). Intervjuene omhandlet pandemiens ulike stadier, effekter av tiltak fra myndighetene, utfordringer, muligheter og endringer som påvirker aktørene i hele næringen. Informantene gå økt kunnskap om industriens krisehåndtering og potensialet for å håndtere fremtidige kriser eller sjokk. Denne kunnskapen supplerer tidligere studier om pandemiens påvirkning på sjømatsektoren (Love m.fl., 2021). Resultater I mars 2020 uttrykte Sjømat Norge bekymring for konsekvensene pandemien kunne ha for sjømatnæringen. Det var tidlig nødvendig å få definert næringen som samfunnskritisk og se på tiltak for å møte logistikkutfordringene – særlig knyttet til flykapasiteten. At næringen tidlig ble definert som samfunnskritisk var av stor viktighet, og primærproduksjon og prosesseringsanlegg kunne holde produksjonen i gang. Nærings- og fiskeridepartementet og medlemsorganisasjonene gjennomførte regelmessige digitale møter for å diskutere nåværende situasjon med de forskjellige sjømataktørene. Fra industriens side var disse møtene essensielle for å komme seg gjennom pandemien. Eksportørene opplevde utfordringer når passasjerflyene – nærmest over natta – ble satt på bakken. Sjømaten måtte transporteres med fraktfly, og flyratene økte drastisk. Likevel, markedet tilpasset seg fort med lavere kjøpspriser og høyere salgspriser. Senere i pandemien introduserte Kina dobbelpakking på fersk laks, etter flere Covid-19 utbrudd i Beijing, noe som førte til mer manuelt arbeid på slakteriet og høyere produksjonskostnader. Pandemien førte også til endret forbrukeradferd og vareflyt. Mens HoReCa-markedet ble kraftig rammet av nedstenginger, hjemmekontor og karantene, opplevde dagligvare og netthandel en økning i sjømatprodukter. For lakseeksportørene har den økte etterspørselen fra dagligvare i stor grad kompensert for nedgangen i andre kundesegmenter – som HoReCa. Oppdrettsnæringen omstilte seg, og fokuserte på global markedsføring og netthandel. Intervjuene viser at oppdrettsnæringen, som opererer i en global industri, er vant til å tilpasse seg endringer. Sammenliknet med andre næringer, som turisme (Škare, Soriano & Porada- Rochoń, 2021) og kulturbransjen (Travkina & Sacco, 2020), har sjømatnæringen i stor grad klart seg uten signifikante bidrag fra offentlige støtte- eller kompensasjonsordninger. Konklusjon Eksporttall viser at oppdrettsnæringen har klart å tilpasse seg de endringene Covid-19 har påført. Strategiene som myndighetene implementerte var viktig for å opprettholde normal produksjon gjennom de ulike stadiene av pandemien. Igjen har norske myndigheter og sjømatnæringen fått økt kunnskap, som vil være verdifull ved fremtidige endringer eller kriser.
