Å avle en mer effektiv fisk vil øke både den økonomiske og økologiske bærekraften til lakseoppdrettsnæringen. Imidlertid er direkte seleksjon for fôreffektivitet (FE; tilvekst/inntak) foreløpig ikke mulig på grunn av vanskeligheter med å få pålitelige fôropptaksdata for et stort antall individer til en akseptabel kostnad. Med en gitt fôrsammensetning er FE proporsjonal med forholdet mellom energieffektivitet (EE; energiøkning/energiinntak) og kroppsenergi (BE, kJ/g). Mens EE er vanskelig å registrere, er BE direkte avhengig av fettinnhold og kan måles på familienivå eller estimeres i levende avlskandidater ved ikke-destruktive metoder. Denne studien ble designet for å studere familievariasjoner i FE og for å avdekke den relative betydningen av EE og BE.

Individuelt merket og genotypet atlantisk laks av 35 familier (Mowi Genetics AS, Øyerhamn, Norge) vokste fra 50 til 110 g i et forsøk på Nofima, Sunndalsøra. Dupliserte familiegrupper (25 fisk) i kar med ferskvann (12,2 °C) ble fôret i overskudd i 7 uker og fôropptak målt daglig ved hjelp av fôrspilloppsamling. Fisken i de 70 karene ble individuelt veid og samleprøver av helkropp analysert for energi og protein ved starten og slutten av forsøket.

FE varierte mellom familien fra 1,10 til 1,38. Genomisk analyse avdekket middels arvelighet (0,17) for FE. Genetisk korrelasjon med FE var svært positiv for vektøkning (0,69) og svært negativ for BE (-0,60)

BE (her beregnet som energikonsentrasjon i akkumulert kroppsmasse i forsøket) i de 35 familiene var i gjennomsnitt 8,87 kJ/g. Ved å anta lik EE, kan 1 kJ/g økning i BE derfor antas å øke fôrbehovet per enhetsvekst med 1/8,87 = 11,3 %. Lineære regresjonsanalyser av våre data viste at når det ble justert for startvekt og vektøkning, økte fôrinntaket med 2.6 ± 0,3 g per kJ/g økning i BE (P<0,001). Dette er 5.6 % av det totale gjennomsnittlige fôropptaket på 46,7 g/tank, det vil si om lag halvparten av det teoretiske anslaget på 11,3 % basert på lik EE.

Disse dataene tyder på at samtidig seleksjon for høy vekstrate og lavt fettinnhold kan være effektivt for å forbedre fôreffektiviteten hos laks, men at en samtidig kan få noe redusert energieffektivitet.

Norsk oppdrettslaks av slaktestørrelse inneholder i dag om lag 21% fett. Hvis våre resultater med små fisk er representative, vil man ved å redusere dette til 18 % kunne redusere fôrfaktoren med 5 %. Med dagens fôrpris og forbruk ville dette gi norske lakseoppdrettere en besparelse på ca 1,2 mrd kr årlig. Men først bør resultatene valideres i stor fisk i sjøvann.